Presse

Mannen med flosshattenKatta og svinetJulie og RomeoPå kanten
Gubben Felix og hundenFortellinger til JosetteMåkenLimboReisen


Djevelen lurer i kulissene

avisferlinMørk finurlig folkeopplysningsprosjekt om Nils Ferlin og hans dikning.

Det er noe eget med å trå inn i Annika Udos verden. Følge den magiske vindeltrappen til den bittelille scenen. Her er året 1898, og Nils Ferlin ser dagens lys. Bohemen som ble Sveriges svar på Alf Prøysen. Han levde et intens liv plaget av depresjoner, men også med stor poesi. Historien handler om kunstnerens møte med sleske sirkuseiere, selvmordsforsøk, vill festing, knusende kritikker og lugubre kvinner på leting etter sitt eget uttrykk. Mens han blir ført til lyset av kjæresten, hans reddende engel.

Det er et intenst drama der dukkespillerne veksler mellom skuespill og dukkespill. De bruker seg selv som karakterer, som når Myrholdt ønsker velkommen til cabaret, gir stemme til Nils og så blir hans ventende djevel. Vekslingen gir en fin flyt, og tilføyer historien flere lag. Innimellom brytes spillet av Ferlins egen poesi, som blir resitert av en ettertenksom, nærmest bergmannsk stemme. Her står ordene i sentrum. Noen snakker til sjela, mens andre flagrer forbi ørene. Det er ingen fare. Nye står på vent. «Kärleken kommer och kärleken går, ingen kan tyda dess lagar. Men dej vill jag följa i vinter och vår och alla min levnadsdagar». Det er en uendelig vakkert og vemodig grunntone i «Mannen med Flosshatten» og et opplysingsprosjekt; for Ferlin kan gjerne bli allemannseie i Norge.

På lerret i bakgrunnen fungerer Trondheims-bildene som lette kulisser, før det vises reportasjebilder fra dagens politiske situasjon i Burma og klimatrusselen som visualiserer lyrikken. Et modig valg.
Fortryllelsen er til stede i møte med den angstfylte kunstneren og hans visualiserte demoner.

Heidi Oliv Wollamo. Adressavisen

Til toppenMannen med flosshatten


For svinekatter og kattesvin.

aviskattaEn liten forestilling om å nærme seg hverandre, på tross av artsforskjeller.

Katta og svinet heter helgens premiere på Stillverk 1, byens minste teatersal ytterst på vestre kanalkai.
Den lille salen skaper nær og fin ramme for figurteater i miniatyrskala
Dukkene er nemlig ikke større enn Annika Udos hånd, som dessutom fullt behersker forestillingens scenografi, en husbuss med punkterte hjul, skorsteinspipe og innebygde smarte løsninger. Manus er hentet fra den tyske barneboken Lucie und Karl-Heiz, lettere omskrevet for å passe trøndersk vikelighet.

I husbussen bor oppfinneren Nossum, et vennlig men rotete trøndersk svin. Han virkelig koser seg med å bestemme og rote og oppfinne og samle på saker og ting – helt til den svenske katten Katarina ankommer, en kald vinterdag. Hun fryser og har fjærboa og hun liker renhet og orden. Det går som det må; Hun flytter inn og irriterer seg over ryddingen og de deler bussen i to. Så begynner de å besøke hverandres halvdel – helt til de egentlig ikke lenger er så stor forskjell mellom dem. Livet består som kjent av kreativitet og orden.

Den meterlange bussen snurres rundt seg selv og inneholder et dusin funksjonelle og stemningsskapende detaljer både på inn- og utsiden – som ikke skal avsløres her.
Moralen for barn og voksne handler ikke om at vi alle er like. Kanskje tvert om; Det er ikke så farlig å nærme seg en venn som er helt ulik deg selv.

Frida Holsten Gullestad. Adressa

Til toppenKatta og svinet


Shakespeare i revers

avisjulieogromeoTeater Visuell leker seg med Shakespeare i en absurd versjon av Romeo & Juliet. Lørdag er det premiere på Stillverk 1. Absurd: Annika Udo mener stykket Julie & Romeo passer til barn på grunn av den absurde humoren. – Stykket heter Julie 6 Romeo, begynner dukkemaker, skuespiller og produsent Annika Udo. – Ligger det en feministisk tanke bak den snudde tittelen? – Nei. Slett ikke, svarer Udo kjapt. – Å joda, ler medskuespiller Rickard Skjong

Annika Udo blåser av den teite diskusjonen og forteller heller om stykkets bakgrunn. Julie & Romeo ble først satt oppi Berlin i 1916 og var ment som en spøk i forbindelse med et Shakespeare-jubileum. Det er den anerkjente regissøren Hartmut Lorenz fra Berlin som har regien på stykket. – Men hvis du vil vite hva det handler om, så er stykkets tematikk følgende: Jeg tør ikke å forelske meg, for jeg er redd for å dø. Ordene blir hengende i lufta, og gjør seg godt i det helt unike rommet nede på jernbanestasjonen. Det innbyr til spesielle teateropplevelser, Annika Udos Stillverk og livsverk.

Opp fra de døde

Rickard og Annika holder på med den siste finpussen før forestillingen når vi møter dem. Et kvarters smakebit viser et stykke der det ikke bare er tittelen som er snudd bak fram. Stykket starter med et likkiste-følge og både Romeo og Julie har havna i den stive trefrakken («dukker er jo som kjent døde», kommer det lakonisk fra Udo). Gradvis puster skuespillerne (bokstavelig talt) liv i dukkene og en slags romanse utspiller seg. Hvordan det går med dem til slutt, fikk vi ikke vite – men vi vet jo hvordan det pleier å gå med de to turtelduene . . .

Fra Berlin til domkirka

Duoen Udo/Skjong har forberedt seg godt til stykket, med prøveperiode i Berlin med regissøren. For å gjøre skuespillet mer tilgjengelig har de lyst til å flytte figurteateret utendørs når været tillater det. – Vi har aller mest lyst til å spille det på Domkirkegården fordi det passer så godt tematisk, sier Udo og klapper på lokket av likkista. – Også er det så stille der. Midt i byen og stille, det passer bra for figurteater. Teater Visuell har sendt søknad til menighetsrådet om saken, men uansett utfall av søknaden skal stykket ut i frisk luft til våren. – Plan b er å spille det på Torvet eller ved Vår Frues Kirke. Det blir bra uansett, det, sier Skjong som faktisk har spilt nettopp på Domkirkegården – med forestillingen Millenius under 1000års-jubileet. Hvem er stykket rettet mot, lurer vi på til slutt. – Det er en familieforestilling som passer godt for barn på grunn av mye absurd humor, avslutter Udo.

Adressa. Publisert 25.02.2005.
Tekst: Stian Wallum
Foto: Vegard Eggen

Til toppenJulie og Romeo


Dypdykk i hukommelsen

avispaakanten1Å dykke inn i Annika Udos univers er både magisk, grimt, underfundig og alvorlig.
Denne gangen tar hun for seg en gammel kvinne og hennes ensomme tanker på kanten av livet. For å realisere forestillingen har Udo ombygd det lille scenerommet på Stillverk 1 til et badebasseng. Scenografien ligner en badeanstalt i gammel stil, og skaper et veldefinert og flislagt rom for Udos dypdykk i erindringen.

Denne gangen er dukken mer realistisk og hesligere enn tidigere Udo – dukker. Karakteren Rakel er en rynkede, knudrete gammel kvinne med et fordratt, pint uttrykk. Hodet er skallete, hun utstående ører og blå bevegelige øyne – et blikk som ikke er redd for å stirre publikum i senk, der vi sitter på kanten og titter ned.Ved forestillingens begynnelse er bassenget fylt med tjukk, boblende tørrisrøyk. En hatt beveger seg akkurat synlig under overflaten, på lydsporet hører vi plask og drypp. Av og til kommer det opp en hånd, men stort sett beveger hatten seg som om et menneske stod der nede og lette etter noe. Kvinnen i «På Kanten» leter etter mening, etter verdighet, etter liv. Hun er fastspent til en rullestolaktig konstruksjon, prøver å forlate bassenget, men kommer ingen vei. Mens hun lar tankene fly, om liv og død og tid og mening, spretter små luker opp mellom flisene. I lukene finnes hukommelsesobjekter, et bilde av en avdød ektemann, et dukke-te-sett med ørsmå kopper og tekanne, en skuff med et speil. Fra en lapp i hatten leser hun følgende; Å leve er å spørre, å dø er å vite alle svarene.
Kvinnen lever isolert og skriften hun etterhvert skriver på bassengets fliser med tusj skulle si sitt om forestillingens budskap; Isolasjon i isolat = realisert dødstanke. Man er ikke eldre enn man føler seg, men når ingen har bruk for en svinner man fort hen og blir foreldet.
Som sedvanlig fører Udo sine figurer med mesterlig kontroll. Dukken får både liv og pust og personlighet gjennom Udos bevegelser. Udo selv er kledd og sminket som en bademester, med badehette og grå frakk. Hun er fullt synlig og til stede, og greier å opprettholde en merkelig dobbelhet. Hun både går i ett med figuren hun gir stemme til – samtidig som hun også er usynlig motspiller, en slags førende engel som bare vi i publikum kan se.
«På Kanten» er en innføring i et vakkert, eksistensielt og hverdagslig univers – av tapt erfaring og ensomt bunnfall.

Frida Holsten Gullestad. Adresseavisen

Til toppenPå kanten

På kanten av livet

avispaakanten2Den knøttlille intimscenen Stillverk 1 befinner seg i utkanten av byens kjerneområder. «På kanten» er da også navnet på figurteaterstykket som settes opp på onsdager og søndager ut oktober. Det er både skrevet og utført av Annika Udo.

Figuren som Udo levendegjør er den gamle kvinnen Rakel. Helt i begynnelsen av stykket sitter hun urørlig i stolen sin, med hendene stroppet fast til armlenene. Rakel forteller om sitt liv og sine tanker, hvor minnene og den utålmodig ventende døden er utflytende rammer. Etterhvert begynner hun også å bevege seg i det sterkt begrensede scenerommet, mens hun hele tiden kjemper mot følelsen av avmakt og rådløshet.

Selve scenerommet er spesiallaget for stykket, og er formet som et basseng, kanskje ti kvadratmeter. Luker i innsiden på bassenget åpnes flere ganger stykket i gjennom, og forteller om momenter i Rakels levde liv. Dette rommet, med sine tydelige begrensninger og spesielle utforming, tas så effektivt i bruk at det blir en uadskillelig del av selve tematikken – slik Udo «blir» Rakel gjennom figuren. Etterhvert blir det en metafor for Rakels sinnstilstand, hvor lukene er veier ut, som hun knytter alle sine rester av håp til. Men de lukkes like brått som de åpnes, veggene blir klaustrofobiske. Det finnes bare én vei ut. Gradvis frigjør hun seg fra stolen. Gradvis forlater hun livet.

Ytre sett kan stykket sies å tematisere de forlatte eldres situasjon, men det omhandler også også på mange måter flere av det moderne menneskets mer eksistensielle tanker. Stykket handler mer om individet og dets tilværelse i verden, uavhengig av alder. Tankene er riktignok mørklagt, men også blottlagt.
Utforskingen av hennes sinns irrganger, symbolisert blant annet av en hvit tøykanin, har intet oppløftende ved seg, men er altså noe alle mer eller mindre kan gjenkjenne seg i.
Som antydet er døden det sentrale tema i stykket, både som tilstedeværende kraft og som livets speil. Stykket oppleves helstøpt i framstillingen av dette, og attributtene brukes også hele tiden på en virkningsfull måte. Resultatet blir en konfrontasjon med flere eksistensielle spørsmål, som ikke minst får ekstra slagkraft ved publikums fysiske nærhet til scenen.
For en helhetlig og annerledes teateropplevelse, både når det gjelder geografisk og kunstnerisk, kan stykket sterkt anbefales. Den påstanden er ikke på kanten.

Tekst: Alf Tore Bergsli
Foto: Vegard Stolpnessæter
Under Dusken nr. 11 Årgang 14

Til toppenPå kanten


Finstemt Teatermagi

avisfelix1I et bittelite hus på en bitteliten scene skapes stor visuell magi for store og små barn.
Å komme inn i Teater Visuells verden hvor alt er smått og tett og nært, er som å komme inn i en bitteliten magisk boks hvor proporsjonene er tilpasset sitt publikum, nemlig barna. Ingenting skjer i det skjulte hos «Gubben Felix og Hunden», det er det rett og slett ikke plass til. Publikum har hele tiden oversikt over både skuespiller og sceneskift; lyd og lys styres fra scenen og de visuelle grepene blir en del av stykket. De svært små avstandene mellom scene og sal, mellom skuespillere og scenografi legger kanskje en demper på dynamikken, og de små marginene krever stor presisjon for at alt sitter som et skudd. På premieren satt det nesten.

Sceneskiftene er smarte og enkle. Dyna til Felix seng forvandles med et håndgrep til frodig blomsterbed. Handlingen krydret med små absurditeter og gode doser humor over en historie som i utgangspunktet har mye tristesse i seg. Teksten er skrevet med rytmisk rim, noe som fungerer svært bra. Likevel er det det visuelle uttrykket stykkets bærebjelke.

Annika Udos dukker er svært livfulle, og effekten med at publikum hele tiden ser skuespillene som manipulerer dukkene, tar ikke bort noe av magien. Snarere tvert i mot. Samspillet mellom de to som er avhengige av andres hender for å våkne til liv, er finstemt, vakker og symbolsk.

Gjennom Udo hender skjenkes Hunden alle nødvendige – og gjenkennelige – hundeinstinkter. Den snuser ivrig, bjeffer glad, maser om godsaker, kroer seg når den kløs. Og tar seg til rette når den kan. Kanskje ikke helt i hundens natur, men så er det også når Hunden overtar rollen til Gubben Felix som husets sjef at handlingen tar en dramatisk vending.Men bare for et øyeblikk, inntil de ensomme sjelene igjen blir gode venner – og enden på visa er god. I alla fall på scenen.

Idun Haugan. Adresseavisen

Til toppen •  Gubben Felix og hunden

Gratis magi for barna

avisfelix2Trondheim setter i gang kulturtilbud for barnehagebarn på egen hånd og starter med magiske opplevelser for de små på byens minste teater.
Fireåringene fra Munkvoll gård barnehage titter rundt seg og peker opprømt allerede før forestillingen startet. – Se der!
I et tre henger hvite hundebein som julepynt fra grenene. Slik skaper store øyne og setter tankene i spinn allerede før fire- og femåringene har satt seg ned for å se dukketeater i det smale, grønne teaterhuset på skansen som til tross for få kvadratmeter rommer mye magi mellom veggene. Til tross for få kvadratmeter, rommer Stillverk 1 så mange figurer, dukker, hatter og bilder at barnehagebarna peker opprømt rundt og rundt i lokalet.

I høst får trønderske barnehagebarn gå gratis på dukketeatret på Skansen. Denne uka starter gratisprosjektet der Annika Udos Teater Visuell setter opp 65 forestillinger av «Gubben Felix og Hunden», uten inngangspenger for barnehager i distriktet.
Det er helt supert å kunne gå på teater med barna. Vi grep sjansen med en gang, forteller barnehagestyrer Unni Kristiansen, som sier terskelen blir lavere for en ekstra utflukt når barnehagen ikke trenger å betale inngangspengene.
Opp en bratt og snirklet vindeltrapp venter forestillingen på å begynne, og fire år gamle Ingrid kan sette seg foran scenekanten tett i tett med vennene for å se dagens første visning av «Gubben Felix og Hunden».

Forestillingen handler om en gubbe som står opp og går i seng hver dag, uten så mye annet enn avislesing og tedrikking å ta seg til i mellomtiden. Han er ensom og lei, helt til en dalmatiner styrt av dukkefører Udo dukker opp med høylytte bjeff og stor appetitt for kjeks og sjokoladekake. Snart blir det plass til både soverom, kjøkken, en busstur, en stor skog og et lite konditori på de få kvadratmetrene scene. Ingrid holder vekselvis for øyne og ører underveis, mens fire år gamle Mie finner et fang å se forestillingen fra. Litt skummelt med bjeff og viltre byks, men mest er det morsomt – som når hunden bokstavligt støvsuger bakken for smuler eller hopper høyt etter en bit kjeks.

Etter endt forestilling kan barna smile lettet over at gubben Felix ikke lenger er venneløs. – Hunder bjeffa hele tiden, og Felix dro dyna si, oppsumerer Ingrid kjekt og fortsetter – Æ synes det var gøy.
Annika Udo har allerede hatt tusenvis av unger innenfor dørene gjennom 200 forestillinger om Felix. Likevel går hun en runde denne høsten for å realisere drømmen om gratis barneteater.- Det er et privilegium å kunne gi noen av barna deres første teateropplevelse. Og kommentarene etterpå er nye hver gang. En gang var det et barn som spurte om hva hunden egentlig synes om at bli holdt i nakken på den måten, illustrerer dukkeføreren og ler.

Kersti Nipen, Adressavisa

Til toppen •  Gubben Felix og hunden


Fortellinger til Josette. Avisene skriver:

Svært barnevennlig både med hensyn til innhold og lengde.
Stykket spiller på lag med ungers naturlige evne til å fantasere og assosiere,
uten logiske spilleregler.
Scenografien er nydelig og enkel.
Alt i alt ei nydelig forestilling med hvilepuls og rom for undring.
Små dramatiske topper, akkurat store nok for små tilskuere.
Merete Steine, Ofoten Tidende

Det blev en fascinerende teateropplevelse for de små og store.
Stykket tok oss med inn i en morsom og abstrakt verden.
Annika Udo gir virkelig liv til dukken.
Grethe Andreasen, Vesteraalen

En helt spesiell form for teaterfremføring.
Da den 45 minutter lange forestillingen var over ønsket treårige Johan mer.
Arild Bjørnbakk. Saltenposten

Scenografien er kreativ og spennende.
En hvit vegg med mange luker blir til alt fra seng til buss og fly.
Bruk av overhead gir en ekstra spiss på forestillingen.
Ungene følger intenst med.
Dette var spennende, synes Martin.
Ann-Kristin Hansen, Fremover

Til toppenFortellinger til Josette


 Nær og sårbar flukt

avismaakenUnderfundig drømmende figurteater om storbymennesket trang til flukt.
Fly, det gjør man med tanken, sier den gråhårete dukken i Annika Udos skikkelse.
«Måken» er en svært fri adapsjon av Richard Bachs «Jonathan Livingstones Seagull», tidligere fremført i Trondheim på midten av nittitalet, nå på Annika Udos lille teater Stillverk 1 på Vestre kanalkai. Med plass til sine vel tjue publikummere er teatret byens mest intime, noe forestillingen nyter godt av. Stykket byr på Annika Udo og hennes grånende hovedperson, en gammel ensom og nervøs dame og hennes verden av avispapirmåker og utviskede fotspor.

Scenen viser et rom i en leilighet , en bygård av den gamle sorten, fylt med papirmåker i taket og sand på gulvet. I dette lille rommet beveger Udo seg i samspill med dukken. Fokus ligger stort sett på dukkens ansikt og bevegelser, og Udo får oss til å tro på denne lille og nervøse karakteren og hennes rykkvise bevegelser gjennom små gjøremål. Forestillingen er delt i tre deler, en presentasjon, en drøm, og en flukt. Finest er Udos karakter når hun klatrer i stigen som står midt i rommet for å mate papirmåkene i taket eller når hun lytter til naboens lyder.

Kanskje ender «Måken» på en trist note, kanskje ikke. Måken trenger sine tolv halefjær for å fly inn i noe nytt. Nært, sårbart og absolutt visuelt figurteater fra Annika Udo – gjort med en følelse for stemning, for humoristiske innsmett og for undrende tanke

Frida Holsten Gullestad
Adresseavisen 22 nov. 2002

Måken. Avisene skriver:

«Måsen» är en föreställning om frihet och flykt. Liksom i Kieslowskis «Blå film» blir frihet utan närhet till andra tom och ensam. Annika Udo´s självständiga bearbetning av Jonathan Livingston seagull har blivit en rörande, sorglig poetisk och mycket vacker föreställning som övertygande visar dockteaterns uttrycksmöjligheter för en vuxen publik»
Svenska dagbladet, Stockholm

Poetisk dukketeater. Annika Udo med sin uttrykksfulle, men navnløse hovedperson, har skapt ukonvensjonell og dypt personlig dukketeater i forestillingen Måken.
Adresseavisa, Trondheim

Skuespiller Annika Udo og en dukke; De skapte i nært samspill en forestilling av fintklingende gehalt, både lyrisk og tankerikt.
Fedrelandsvennen, Kristiansand

Til toppenMåken


avislimbo

Limbo. Avisene skriver:

Total isolasjon, iskald ensomhet, lysende håp,
undertrykkelse og overgrep mot en bamse.
Det er en kunst å lage vakkert teater om slikt.
Alt er hele tiden akkompagnert av et nydelig lydspor.
Nordlands Fremtid, Bodø

Var, varm, poetisk og ganske rar er dukkeforestillingen LIMBO.
Scenen der han står og snuser på den gjenglemte silkestrømpen er virkelig stor!
En velkomponert og spennende forestilling.
Adresseavisen, Trondheim

Et godt eksempel på at dukketeater ikke bare er for barn, men også kan være utmerket teater for voksne.
Et spennende stykke som gir godt rom for egne tolkninger.
Rana Blad, Mo i Rana

Av og til er et øyeblikk nok til å bære en hel times forestilling.
Annika Udos «Limbo» har flere slike.
Kombinert med et rikt lydbilde skaper Udo nettopp Limbo,
hullet i tilværelsen, med enkle og effektive grep.»
Dagsavisen 24.Okt. 1998, Oslo

Til toppenLimbo


Reisen. Avisene skriver:

Annika Udo viser og lar tolkning bero på øyet som ser.
Annika`selegante dukkeføring gir aldri problem med å se figuren som noe annet enn det hun er -en 12 år gammel jente som gjennomgår angst og frydefulle øyeblikk i møte med sin fantasi.
Her får så vel stumtjener som sko og bowlerhatter eget liv.
Adresseavisa, Trondheim

Tankens tog

avisreisenAnnika Udos trilogi om livets stadier slutter der den for mange begynner – i skjæringspunktet mellom barn og voksen. Tidigere har hun tolket en kvinnes alderdom i «Måken» og mannens midtlivskrise i «Limbo». Denne gangen møter vi 12 år gamle Anna, som i blygsel løper hjem fra skolen etter å ha fått et beundrer brev i hånden. Men mamma har ennå ikke kommet hjem fra jobb, og tankene begynner å drive, etterhvert langt vekk fra hverdagens trivialiteter.
Nå ser ikka Annika Udo ut som sin oppgave å fortelle seeren særlig mye, hun viser heller, og lar eventuell tolking bero på øyet som ser. Et eller annet sted mellom overhead-projiserte barnetegninger, en sjeldent brukervennlig symaskin og bilder som minner om Renè Margritte må man forestille seg jentas forhold til det hun opplever. Lykkelig er hun i hvert fall ikke. Annika Udos evne til å lage avskyelige men samtidig sympatiske figurer er stor. Hennes enkle og elegante dukkeføring animerer trevirket godt, og man har ingen problem med å se figuren som annet enn det hun er – en liten, redd 12 år gammel jente som gjennomgår angst- og frydefulle øyeblikk i møte med sin egen fantasi.
Man kan ikke anklage Annika Udo for å forenkle barns sjeleliv, snarere tvert om. Anna har tanker å by på som sikkert vil kunne forbause de fleste.

Jan Henriksen. Adresseavisen

Til toppenReisen